PolarPrat

Hun forelsket seg i Svalbard på ferie. Såpass at hun kom tilbake. År etter år. Først som sesongarbeider, med et mål om å finne en jobb, og et liv, hun faktisk kunne trives med over tid.I dag er Mari Grongstad daglig leder i Sport 1 på Svalbard. Og i denne episoden av PolarPrat får vi et ærlig, varmt og til tider ganske rått innblikk i livet bak butikkdisken i Longyearbyen.Hvordan er det egentlig å drive sportsbutikk på Svalbard? Og hvordan fungerer det når fem butikker både er konkurrenter og kolleger? For her handler det ikke bare om å konkurrere om kundene, det handler også om å stille opp for hverandre, dele erfaringer og være en del av det samme lille samfunnet.Mari forteller også om valget om å forlate en trygg jobb hun hadde hatt siden hun var 18 år. Et stort steg, men kanskje også et nødvendig steg. Og selvfølgelig kommer vi inn på noe som betyr mer enn både stillingstitler og arbeidsoppgaver: et godt arbeidsmiljø.For hvordan er det egentlig å leve tett på mennesker i et lite samfunn langt mot nord?Vi snakker om bygdedyret. Om ensomhet. Om det å finne sin plass. Men også om fellesskap, tilhørighet, vennskap, og kjærlighet.Og akkurat når jeg tror samtalen ikke kan bli bedre, klinker Mari til med en skikkelig PowerTalk om kvinnene på Svalbard! Om hvor rå de er. Hvor sterke de er. Og hvor fantastisk det samfunnet vi får være en del av faktisk er.Dette er en episode om å tørre å velge annerledes, om mennesker, arbeidsmiljø og livet i verdens nordligste lokalsamfunn.Velkommen til PolarPrat episode 27, med Mari Grongstad!

De første tre minuttene av denne episoden går egentlig med til én ting: latter. For hva skjer når to personer fra samme sted plutselig møtes langt, langt nord på Svalbard, og begge sitter og lurer på hvordan i all verden de endte opp her?Simen Lensnes kom til Svalbard som elektriker. I dag har han en solid historie å fortelle om livet i Gruve 7, gruvedrift, mørket der nede, og ikke minst menneskene som jobber inne i fjellet.Vi tar turen ned i gruva og snakker om hva det egentlig innebærer å være elektriker der. Simen forklarer også hva de forskjellige fargene på hjelmene betyr, og gir oss et lite innblikk i en verden de færreste av oss får se fra innsiden.Vi kommer selvfølgelig ikke utenom hendelsen i 2020, da vannet oversvømte Gruve 7. Hva skjedde egentlig, hvilke konsekvenser fikk det, og kanskje viktigst: hva kunne ha skjedd?Men Gruve 7 går mot slutten, og det gjør at vi også får en ærlig prat om nedleggelsen. Hvordan er det å stå midt i en arbeidsplass som forsvinner? Hva skal gruvearbeiderne egentlig gjøre etterpå? Og hvilke muligheter finnes på Svalbard når en hel industri er på vei inn i historiebøkene?For her oppe finnes det et ganske spesielt arbeidsmarked. Du kan komme til Svalbard for å jobbe med det du er utdannet til, men du kan også ende opp med å jobbe med noe du aldri i verden hadde trodd at du skulle drive med.Så var det Simens egne fremtidsplaner.Han skal nemlig flytte ned fra Svalbard.Problemet er bare at… det skulle han i 2023 også. Tre uker senere var han tilbake.Så spørsmålet blir selvfølgelig: Klarer Simen å holde seg på fastlandet denne gangen, eller tar Svalbard kvelertak på ham igjen?Vi snakker også om mørket i gruva. Ikke bare mørket du ser, men mørket som gir rom for samtaler. Hva snakker egentlig gutta om når de jobber under bakken, langt borte fra dagslys og resten av verden?Og når Simen ikke er under bakken, finner du ham gjerne ute i naturen. Favorittstedet hans? Ny-Ålesund. Vi snakker om stedet, folka der og hvorfor Simen synes akkurat dette lille samfunnet er så bra.Men episoden tar også en ganske alvorlig vending.Simen forteller om en scooterulykke som kunne fått et langt verre utfall enn den faktisk gjorde. En historie som minner oss på hvor fort ting kan gå galt på Svalbard, og hvor viktig gode rutiner, forberedelser og sikkerhet er når man legger ut på tur.For hva gjør du egentlig når uhellet først er ute?Simen deler sine beste tips til hva du bør ha med deg, hva du bør tenke på, og hva du faktisk bør gjøre hvis turen plutselig ikke går helt etter planen.Fra latter og tilfeldige møter til gruvearbeid, mørke, nedleggelse, fremtidsplaner, Ny-Ålesund og en scooterulykke som kunne endt veldig annerledes.Bli med på en ny PolarPrat, denne gangen med Simen Lensnes.

I episode 25 møter vi Pål Graving, bedre kjent som Pål på polet. Vi får bli med bak kulissene på Nordpolet og høre hvordan det er å jobbe et sted hvor alkohol både er en vare, et samfunnsansvar og noe som kommer med… rasjoneringskort. Vi snakker om alkoholloven, kvoter, ansvar og hvordan Nordpolet faktisk påvirker livet i Longyearbyen. Men selv om "alle kjenner Pål", så er det ikke sikkert du kjenner hele historien hans. For hva skjer når drømmen om å flytte til Svalbard og jobbe på verdens nordligste Vinmonopol plutselig blir satt på pause av en alvorlig sykdom? Og hvordan er det egentlig å komme tilbake, og starte livet på nytt, 78 grader nord? Pål forteller også åpent om sykdommen som nesten satte en stopper for Svalbard-drømmen, rehabiliteringen og hvordan hverdagen ser ut i dag. Og Pål er kanskje ikke helt som de fleste andre jeg har hatt på besøk. Mens mange av gjestene mine elsker fjellturer, toppturer og alt som innebærer å gå unødvendig langt oppover, trives Pål aller best nede i Longyearbyen. Heldigvis finnes det både quiz, golf og treningsrom her. Apropos quiz: Pål er selv quizmaster, så selvfølgelig måtte han få en surprisequiz i denne episoden. Men hvordan går det når quizmasteren plutselig sitter på andre siden av bordet? Så finn frem kaffekoppen eller kanskje vinglasset og bli med på en prat om kjærlighet, Nordpolet, quiz og livet 78 grader nord.

Hva skal egentlig til for at et sted du flyttet til for jobb, plutselig føles som hjemme? Isabelle Johansen flyttet til Svalbard for tre år siden etter å ha studert reiseliv, en utdanning hvor Svalbard stadig dukket opp som en pioner innen reiseliv. Hun hadde allerede bodd i flere land, men det var hit hun skulle flytte. I dag jobber hun i Visit Svalbard, midt i et reiseliv som er i stadig utvikling. I denne episoden snakker vi om det å komme ny til Svalbard, og hvor lang tid det egentlig tar før man føler at man hører til. Isabelle forteller om hvordan den første mørketiden var et sjokk, og hvorfor mørketid nummer to ble en helt annen opplevelse. Hun deler også sine beste tips til deg som synes mørketiden kan være tung. Vi dykker ned i reiselivet på Svalbard og rollen Visit Svalbard spiller i samfunnet. Hvordan har turismen utviklet seg de siste årene? Og har turismen virkelig «tatt over» etter at gruvedriften har blitt redusert? Isabelle avslører noen av mytene rundt turismen på Svalbard, og vi snakker om cruiseturisme, hvordan antallet besøkende reguleres og hvordan turistene som kommer hit har endret seg, både når det gjelder nasjonalitet, alder og hva de ønsker å oppleve. For Longyearbyen er lite. Veldig lite. Her står du sjelden i kø, du trenger nesten aldri å skynde deg, og det føles som om naturen og menneskene alltid er like rundt hjørnet. Kanskje er det nettopp derfor så mange kommer hit for en kort periode, og ender opp med å bli. Men hvordan finner man egentlig sin plass i et samfunn hvor folk stadig kommer og går? Hva skal til for å trives som ny på Svalbard? Og hvorfor må du selv ta så mye initiativ for å bli kjent og finne din plass? Vi snakker også om hvorfor så mange forelsker seg i Svalbard, og hvorfor et sted som egentlig bare skulle være et midlertidig stopp, plutselig blir hjemme. Og helt til slutt gir Isabelle sine beste råd til deg som drømmer om å besøke Svalbard, slik at du får mest mulig ut av oppholdet ditt. En episode om å finne hjem langt nord, om mørketid, turisme, tilhørighet og det helt spesielle samfunnet vi har her på Svalbard.

For the first time ever, PolarPrat is in English, and in this episode, I’m joined by Giom Bonvin, a PhD student at UNIS studying one of the Arctic’s greatest mysteries: Ghost aurora. Giom moved to Svalbard during the polar night, having never experienced the landscape in daylight. When the light finally returned, the mountains slowly revealed themselves, and he realised just how different life in the High Arctic would be. From a seven-hour snowmobile trip after only five minutes of training, to witnessing spectacular pink Arctic light, Giom has quickly embraced the adventure. We go behind the scenes of aurora research and explore ghost auroras , white Northern Lights, and whether Svalbard really is one of the best places on Earth to study them. But this episode is also about what happens when you move to the other side of the world. What is it like to be a foreigner in a tiny Arctic community? How do you build a life when you don’t speak the language? And how do you know whether you’ve just bought milk or kefir? Giom speaks seven languages, is learning Norwegian, and somehow manages to balance a PhD with an impressive amount of adventures. We talk about time management, making the most of your time, and why three years in Svalbard might not feel nearly long enough. Science, adventure, culture, the Northern Lights, and a little Norwegian lesson along the way. This is Giom’s Svalbard story.

Hva får en 22-åring til å bestemme seg for at han skal sette verdensrekord på en av verdens mest krevende ekspedisjoner? For Nils Käding begynte drømmen lenge før han flyttet til Svalbard. Han visste at han ville gå Spitzbergen på langs, raskere enn noen før ham. Fascinasjonen for isbreene, Arktis og det ekstreme ble så sterk at han bestemte seg for å flytte nordover for å komme nærmere målet. I denne episoden forteller Nils om livet i Longyearbyen og senere i Ny-Ålesund, et lite samfunn han beskriver som slik Longyearbyen en gang var. Et sted hvor alle kjenner alle, og hvor fellesskapet står sterkt. Faktisk synes han det er litt merkelig å være tilbake på fastlandet, hvor mennesker kan passere hverandre uten å vite hvem den andre er. Men dette er først og fremst en historie om hva som kreves for å jage en verdensrekord. For hvordan holder man motivasjonen oppe når man går alene, time etter time, dag etter dag, i et av verdens mest ugjestmilde landskap? Hvordan fortsetter man når kroppen verker, søvnen er dårlig, været blir verre og målet fortsatt føles uendelig langt unna? Og hvordan vet man forskjellen på å være mentalt sterk – og å presse seg for langt? Bare 22 år gammel la Nils ut på sitt første rekordforsøk. Målet var å krysse Spitsbergen på bare 14 dager. Han gikk rundt fire mil hver eneste dag gjennom snøstorm, kulde og krevende terreng. Samtidig kjempet han en kamp ingen andre kunne ta for ham – den som foregikk inne i hodet. Da han begynte å hoste blod, overbeviste han seg selv om at han fortsatt kunne klare det. Han nektet å gi opp drømmen. Først da kroppen sviktet fullstendig og han besvimte midt i en snøstorm, rakk han akkurat å trykke på nødknappen. Redningsmannskapene fant ham i siste liten. Nils husker lite fra selve redningsaksjonen, men deler det han faktisk husker, og refleksjonene han har gjort seg i ettertid. Vi snakker også om hvordan familien opplevde å få beskjeden om at det holdt på å ende i en katastrofe. Jeg må innrømme at jeg var ganske glad for at jeg ikke var moren hans akkurat den dagen. Likevel lot han ikke opplevelsen definere slutten på historien. Året etter sto han på startstreken igjen. Også denne gangen ventet nye utfordringer. En feilnavigering på en isbre førte ham inn i et område han selv beskriver som en alvorlig feilvurdering. Heldigvis klarte han å finne tilbake til riktig rute før situasjonen utviklet seg. Denne gangen lykkes han. Nils fullførte ekspedisjonen og slo verdensrekorden med to hele dager . Men kanskje det mest fascinerende er ikke rekorden i seg selv, det er mennesket bak den. Hva er det som gjør at noen er villige til å presse seg så langt? Hvor kommer den mentale styrken fra? Hva tenker man når man er helt alene, langt ute på isen, og den eneste stemmen man hører er den i sitt eget hode? Som om ikke det var nok, var dette bare én del av eventyret. Før rekordforsøket hadde Nils allerede gått hele Norge på langs, alt dette før fylte 25 år. Dette er en episode om eventyrlyst, ekstrem utholdenhet, mentale kamper, feilvurderinger, frykt og viljen til å reise seg igjen. En samtale som gir et sjeldent innblikk i hva som faktisk kreves for å skrive seg inn i historiebøkene – og hvilken pris det kan koste.

Hva ville du gjort hvis du som 15-åring fikk valget mellom å bli igjen på fastlandet eller flytte til Svalbard? For mange ungdommer ville det vært et enkelt nei. Venner, skole, trygghet og alt det kjente blir plutselig satt på spill. Men for Tine Aasland var valget overraskende enkelt. Da faren fikk jobb på Svalbard, så hun ikke et problem, hun så en mulighet. En mulighet hun kanskje aldri ville få igjen. I denne episoden møter vi Tine, som forteller ærlig og åpent om hvordan det er å komme til et helt nytt sted midt i ungdomstiden. Hvordan er det å starte på nytt når alle andre allerede kjenner hverandre? Hvordan finner man sin plass i et lite samfunn langt unna alt det man kjenner? Det viser seg at Longyearbyen er et ganske spesielt sted å være ungdom. Her er folk vant til at nye kommer til, og det tok ikke lang tid før Tine følte seg hjemme. Samtidig er ungdomslivet kanskje mer likt fastlandet enn mange tror. Det er trening, turer, randonee, ungdomshus, fester og vennskap. Forskjellen er bare at kulissene er litt mer spektakulære. Vi snakker også om noe mange kanskje ikke vet: Du kan faktisk gå på videregående på Svalbard uten å ha foreldre boende her. Da får du vertsfamilie. Hvordan fungerer det i praksis? Hvem velger å gjøre det? Og hvordan er det å flytte til Arktis alene som tenåring? Og så må vi selvfølgelig snakke om russetiden. Årets kull består av bare 14 russ, og det regnes faktisk som ganske mange på Svalbard. Men hvordan er det å være russ på verdens nordligste videregående skole? Hvordan fungerer russetiden når det ikke finnes russebiler? På Svalbard har man nemlig russefly. Ja, du leste riktig. Russefly til landstreffet i Stavanger. Vi dykker også ned i de lokale russeknutene. For hvordan løser man egentlig klassiske russeknuter når det knapt finnes et tre på øygruppen? Hva skjer med «kongla» når man bor i et landskap uten skog? Her får du høre hvilke tradisjoner som har overlevd, hvilke som har måttet tilpasses, og hvilke som er helt unike for Svalbard. Og så er det selvfølgelig det store mysteriet: Hvem var det egentlig som snudde alle skiltene på Svalbard på hodet? Ryktene sier at russen vet mer enn de forteller. Men denne episoden handler om mer enn bare russetid og ungdomsliv. Den handler også om vennskap, tilhørighet og det å finne sin plass i verden. Tine deler noen tankevekkende refleksjoner om det å flytte langt hjemmefra og om hvordan man holder kontakten med vennene man har forlatt. En av tingene jeg tar med meg fra samtalen er hvor enkelt, men samtidig viktig, hennes perspektiv er: Du kan ikke bare sitte og forvente at vennene på fastlandet skal savne deg. Du må også vise at du savner dem. Vi snakker om fremtidsplaner, studievalg og presset mange unge kjenner på når de skal finne ut hva de vil bli. Tine er ærlig om at det ikke alltid er lett å ha alle svarene klare, men også om viktigheten av å være åpen for muligheter og veier som dukker opp underveis. Målet akkurat nå er Trondheim og psykologistudier, og vi ønsker henne masse lykke til på veien videre. Dette er en episode for deg som vurderer å flytte til Svalbard med ungdom i familien. For deg som selv er ungdom og lurer på hvordan livet her egentlig er. Eller for deg som bare er nysgjerrig på hvordan det er å vokse opp på toppen av verden. For det finnes ikke så mange historier om akkurat denne delen av livet på Svalbard. Heldigvis forteller Tine sin- helt ufiltrert.

Da Signe Mørks mann fikk jobb på Svalbard for 25 år siden, var det én ting som var helt sikkert: Signe hadde absolutt ingen planer om å bli med. Hun hadde gjort det klinkende klart at hun skulle reise hjem igjen så snart mannens kontrakt var over. Men noen ganger har Arktis andre planer. Etter bare 14 dager hadde hun ombestemt seg. Ikke bare ville hun bli, hun kunne ikke forestille seg å forlate øya i det hele tatt. I episode 20 av Polarprat tar Signe oss med tilbake til et Svalbard som nesten føles som en annen verden. Til tiden før Svalbardbutikken eksisterte, da man måtte handle mat på tre ulike steder. Til gruvesamfunnet der ektefeller ikke fikk bruke bilene, og der det ble gjort forskjell på barn av fast ansatte og familier på åremål. Gjennom Signes historier oppdager jeg hvor mye av Svalbards historie som har forsvunnet mellom generasjonene. Hun forteller om steder og hendelser som den største selvfølge, mens jeg innser hvor lite jeg egentlig vet om livet her før min tid. Etter tre år måtte familien flytte sørover, men lengselen etter Svalbard slapp aldri taket. Ti år senere fikk de sjansen til å komme tilbake. Det som skulle være et kort opphold ble starten på et nytt liv i Arktis. I dag er Signe daglig leder på Skinnboden, en butikk som har blitt en kjær del i Longyearbyen. Vi snakker om livet på skinnboden i verdens nordligste samfunn, om lojale stamkunder, turister som reiser tilbake år etter år, og om logistikken som får hverdagen til å gå rundt langt nord for polarsirkelen. Nå står hun foran et kapittel hun aldri ønsket seg. Som pensjonist må hun forlate Svalbard på grunn av boligsituasjonen. Det blir en ærlig, sentimental og rørende samtale om kjærligheten til stedet som ble hjem, om mørketiden hun elsker, og om sorgen over at årets mørketid var den siste som fastboende. Dette er en episode om å finne hjem der man minst forventer det. Om menneskene som former Svalbard, og om et sted som setter spor for livet. Vilt, vakkert og voldsomt. Grip muligheten, for Svalbard er et eventyr.

Episode 19 av PolarPrat skulle egentlig vært ute for lenge siden. Episoden var spilt inn, praten fløt, stemningen var gull, og så skjedde det eneste som absolutt ikke kan skje når man lager podcast: lyden var helt ødelagt. Altså… total katastrofe. Litt sånn “legg deg ned på gulvet og stirr i taket”-stemning. Men enkelte gjester fortjener åpenbart en ekstra runde, og derfor er jeg skikkelig glad for å kunne ønske Mari Mowe Martinsen tilbake i stua mi. Og tro meg, denne episoden var verdt ventetiden. Jeg sier ofte at folkene på Svalbard er unike. Alle her oppe går rundt med historier som høres oppdiktet ut. Men Mari… hun er i en egen kategori. Ikke bare har hun et mellomnavn du sent kommer til å glemme, hun er også én av bare seks kvinnelige redningsmenn i Norge. Og hvis du tror det er tilfeldig, så kan jeg fortelle at hun allerede som 9 måneder gammel ble brukt som markør under snøskredtrening. Altså noen blir født inn i familiebedriften. Mari ble bokstavelig talt gravd ned i den. I denne episoden forteller hun om hvordan hun målbevisst har jobbet mot drømmen om å bli redningsmann helt siden videregående. Presset var heller ikke akkurat lite, med tanke på at faren hennes var med på å bygge opp den norske redningsmanntjenesten, og var redningsmann nummer én. Da Mari ikke kom inn på første opptak, traff det hardt. Men hun nekta å gi seg. Og historien om telefonen som endelig kom? Det høres genuint ut som sluttscenen i en norsk feelgood-film. Vi snakker selvfølgelig også om tittelen «redningsmann». Burde den hete noe annet når man er kvinne? Eller handler tittelen om yrket – ikke kjønn? Mari deler både fordommene hun har møtt fra andre, men også de tøffeste: de hun har hatt mot seg selv. Hun forteller hvordan hverdagen faktisk ser ut i et yrke de fleste av oss bare ser på TV. Hva som skjer når alarmen går. Hvordan man trener på det umulige. Og jeg må stille spørsmålet jeg oppriktig ikke klarer å slippe: Hva gjør du når du står i en situasjon du aldri har opplevd før, og noen sitt liv avhenger av at du finner ut av det? Vi snakker også om kjærligheten til Svalbard. Om den enorme naturen som gjør deg både fri og bitteliten på samme tid. Om fellesskapet her oppe. Om sorgen i hvor ofte folk flytter. Og den smådesperate følelsen når venner begynner å si ting som: “vi tenker kanskje å flytte ned neste år…” Dette er en episode med gåsehud, latterkrampe, sterke historier og verdens fineste Svalbard-refleksjoner. Lytt og le!

Episode 18 av PolarPrat er med ingen ringere enn Jon Gunnar Hansen, Gruveelektriker, musiker og levende Svalbard-historiebok. Han har bodd på Svalbard i 30 år, og allerede fire minutter inn i praten sitter jeg med historier om Svalbard jeg aldri har hørt før. Vi snakker om et helt annet Svalbard. Et friere Svalbard. Et sted der kardemommeloven regjerte, og hvor folk kunne fly opp på en spontan svipptur midt på natta bare for å kjøpe røyk, sjokolade og kjøtt før de tok flyet rett ned igjen noen timer senere. Om korte turistsesonger, lange stille perioder og en helt egen ro som lå over øya. Jon Gunnar tar oss også med inn i gruvelivet. Om samholdet, arbeidsmoralen, fellesdusjen, og førsteinntrykket hans av gruvearbeiderne: Mannfolk med eyeliner, store gjenger og en energi som minnet om de kule femteklassingene på skolen. Vi snakker om Svea og samfunnet som fantes der. Bowlingbane, klatrevegg, modellflymiljø og velferdstilbud langt ute i Arktis. Og ikke minst historien om blindpassasjerene fra Afrika som plutselig sto på kaia. Musikken får også stor plass i episoden. Jon Gunnar forteller om hvordan en nær døden-opplevelse nesten gjorde at han la musikken bort for godt – og hvordan Svalbard ga den tilbake til ham. Om hvordan gruvehverdagen inspirerer låtene han skriver, og historien bak den sterke og sårbare sangen «Coal miming problem (in a Tourist Town)». Og ja, han forteller også om den gangen han holdt konsert på selve Nordpolen. Bare den historien alene er verdt episoden. Når man hører alt Jon Gunnar har opplevd der oppe, virker det nesten som han har gjort absolutt alt et menneske kan gjøre på Svalbard. Derfor måtte jeg stille spørsmålet: «Er det fortsatt noe du ikke har opplevd her oppe?» Vi snakker også om hva som forsvinner fra Svalbard nå som gruvedriften er lagt ned. Om identitet, kultur og menneskene som bygde samfunnet. Dette er en episode full av historier, varme, skråblikk og latter. Akkurat sånn en god PolarPrat skal være. Og holder du ut helt til slutt, venter kanskje episodens største latterkrampe når Jon Gunnar drar frem noen av kallenavnene fra gruvene. Jeg skal ikke spoile noe, men jeg ler fortsatt!

Velkommen til episode 17 av PolarPrat. I dagens episode møter vi Christian Lorås – mannen som kom til Svalbard, forelsket seg i øyriket og bare seks uker senere tok over Spitzbergen Adventures. I dag driver han et av Longyearbyens kjente turistselskaper, midt i et Arktis i rask endring. Vi snakker om hvordan Svalbard har forandret seg de siste årene. Der det tidligere var flest norske besøkende, kommer det nå stadig flere turister fra Asia og USA. Christian forteller om utviklingen i turistnæringen, samarbeidet mellom aktørene på øya og hvilke sikkerhetstiltak som må tas når naturen både er vakker og nådeløs. Og naturkreftene kjenner han på kroppen. Christian har gått gjennom isen to ganger. Han deler erfaringene sine, hva man alltid bør ha med seg på tur og hvorfor respekt for naturen er helt avgjørende her oppe. Vi snakker også om identitet og tilhørighet. For selv om turismen peker fremover, synes Christian det er trist at gruvedriften forsvinner. Svalbard risikerer å bli et historieløst samfunn, sier han. Gruvearbeiderne har vært bærebjelken i lokalsamfunnet gjennom generasjoner, mens mange i dag kommer på åremål og forsvinner igjen etter kort tid. Hvordan er det å stadig miste venner som flytter? Hvordan skaper man bolyst i et samfunn preget av gjennomtrekk? Og hvordan holder man fast på det positive i et liv langt nord? Selvfølgelig måtte jeg også stille spørsmålet: Har du sett isbjørn? Men det riktige spørsmålet viste seg heller å være: Hvor mange isbjørner har du sett? Christian forteller om møter med nysgjerrige bjørner, om den enorme respekten han har for naturen – og om følelsen av å møte selve kongen av Arktis ansikt til ansikt. Dette er episode 17 av PolarPrat. God lytting.

Velkommen til PolarPrat, og til en episode som nesten ikke ble noe av. Jeg hadde alt klart. Gjesten var på plass, praten var råbra, og jeg gledet meg til å dele en skikkelig unik episode med dere. Men så skjer det som ikke skal skje: lydsporet er ødelagt. Helt ubrukelig. Og her sitter jeg på fastlandet, uten mulighet til å spille inn på nytt. Så hva gjør man da? Man kan enten gi opp… eller tenke alternative løsninger. Ukens episode er derfor Plan B. Jeg er vant til å ha noen å sparre med, dra samtalen videre, skape dynamikk. Nå sitter jeg her alene, og det føles litt som å gå ut på isen uten å vite hvor tykk den er. Men jeg hadde ikke lyst til å la det stoppe ukens episode. Jeg har samlet opp noen spørsmål dere har sendt inn om livet på Svalbard, og jeg skal svare så godt jeg kan. Vi skal innom alt fra de største forskjellene mellom livet her og på fastlandet, til hvordan vi håndterer søppel, hvorfor våpen er en del av hverdagen, hva som har vært de villeste opplevelsene, og hva som faktisk kan være ganske tøft med å bo her. Jeg kommer også til å snakke om hva turister ofte misforstår, hva du bør pakke hvis du vurderer en tur hit, hvordan arbeidslivet fungerer og noen ting som kanskje bare gir mening hvis du faktisk bor her. Så ja… dette er utenfor komfortsonen min, å sitte å ut i løse luften, Men jeg håper dere liker denne episoden også. God lytting!

Episode 15 av PolarPrat tar deg med helt ut i isødet og rett inn i livet til Emil Tennøy, hotellsjef på Basecamp Hotel på Svalbard. Dette er en historie om målrettet vilje, tøffe valg og et liv langt utenfor komfortsonen. Emil har ikke havnet her tilfeldig. Allerede som 14-åring begynte han å jobbe for å finansiere sin store lidenskap: hestesport. Den drivkraften. å ville noe, og faktisk gjøre det som kreves har fulgt ham hele veien. Da muligheten på Svalbard dukket opp, grep han den. Men reisen dit var alt annet enn enkel. Like før han flyttet nordover, mistet han faren sin. I episoden åpner Emil opp om sorgen, og det blir et sterkt møte der tårene får plass fra oss begge. Vi snakker om hvordan det er å være en ung leder i en ekstrem hverdag. Å drive hotell ytterst i isgapet er ikke som noe annet: uten innlagt vann, med et lite team på bare åtte personer, og med naturkreftene tett på til enhver tid. Hva kreves egentlig? både faglig og menneskelig for å få det til å fungere? Og hvordan påvirker det deg å leve så isolert over tid? Samtalen går også inn på de mer krevende sidene ved å være en del av et lite samfunn. Emil forteller ærlig om reaksjonene fra lokalbefolkningen rundt tilgjengeligheten til Isfjord Radio, og hvordan det er å stå i slike spenninger når man både er leder og tilflytter. Men midt i alt dette finner Emil sin egen balanse. Vi snakker om hva som gir ham energi: det sterke sosiale miljøet, revyen, og ikke minst savnet etter hestesporten. Og hva skjer med relasjonene hjemme, når du bor så langt unna? Hvordan er det å se onkelbarna vokse opp på avstand? Longyearbyen er et sted der folk kommer og går, men også et sted som setter spor. Emil var aldri en typisk vinterperson, men har funnet seg til rette i mørketiden og kulden. For dette er ikke Gran Canaria. Dette er noe helt annet. Et sted for deg som søker eventyr, rå naturopplevelser og et unikt fellesskap. Dette er en episode om å tørre å velge annerledes, og om å finne mening der få andre ville lett.

Hun hadde aldri sett for seg et liv på Svalbard. Ingen planer, ingen tilknytning, bare en tilfeldig seilbåttur som skulle endre alt. For Eveline Lunde ble møtet med det arktiske landskapet starten på et helt nytt kapittel. Mens mange kommer hit for et år og reiser videre, visste hun tidlig at hun ville bli. I denne episoden av PolarPrat møter vi Eveline, som målrettet bygde seg et liv i Longyearbyen – med jobb i markedsavdelingen i Hurtigruten, kjærlighet som oppsto der få forventer det, og nå, et helt nytt liv som mamma. Hvordan er det egentlig å være gravid så nær Nordpolen? Hva gjør man når familien er langt unna, men vennene alltid stiller opp? Og er det egentlig skumlere å sitte høygravid på en buss på fastlandet enn å bo i Arktis? Eveline deler ærlig om småbarnsliv, fellesskap og kontrastene mellom det røffe og det nære livet på Svalbard. Og ikke minst, hun forteller om “fastlandsfredag”, dagen hvor ullgenseren får hvile og kontorstilen gjør et etterlengtet comeback. Dette er en historie om å finne hjem et sted du egentlig ikke hadde et forhold til , og om hvorfor de som trives her oppe, kanskje er blant de lykkeligste menneskene i verden.

I dag møter vi Lukas Gerø, influenser, tidligere håndballspiller, BI-student, russelåtartist og en fyr som egentlig var godt i gang med A4-livet i Lillestrøm. Leilighet var kjøpt, bilen sto klar, og veien videre virket ganske satt. Men så dukket det opp en mulighet som snudde alt på hodet: en jobb på Svalbard. Hvordan går man fra guttastemning og studieliv til arktisk hverdag med mørketid, midnattssol og isbjørn i nabolaget? I denne episoden snakker vi om livet før Svalbard, og hvordan en «vanlig» karrierevei plutselig tok en uventet vending. Lukas deler historien om hvordan han gikk fra en potensiell kontorjobb, som han selv beskriver det, kanskje som SoMe-ansvarlig for voksenbleier, til eventyret i Hurtigruten Svalbard. Men oppholdet i nord er ikke uten baksider. Lukas er her på lånt tid, med en sluttdato som nærmer seg raskere enn han skulle ønske. Vi snakker ærlig om hvordan det føles å måtte forlate et sted man ikke er ferdig med, og usikkerheten rundt hva som venter videre, spesielt når drømmen er å satse fullt på influencerlivet. Vi er også innom det unike, og til tider ekstreme, livet på Svalbard. Brakkesyken som kan snike seg inn. Det konstante presset om å oppleve mest mulig. Stillheten på hyttetur langt ute i ødemarken. Og ikke minst: stemmer det egentlig at det er flere isbjørn enn mennesker her? Lukas deler både opplevelser, refleksjoner og noen overraskende tips til hva du faktisk kan gjøre hvis du møter en isbjørn. Dette er en episode om valg, usikkerhet, eventyrlyst, og det å leve livet litt utenfor planen. God lytting !

I episode 12 av PolarPrat møter vi Birte Vevatne, som i 2024 tok steget helt nord for å jobbe som lærer på Svalbard. Som barn hadde hun en far som jobbet i Ny-Ålesund, et sted hun selv aldri besøkte. Før nå. Hva skjer når du plutselig flytter inn i en del av din egen historie? Dette er en samtale om kontraster som utfordrer alt du tror du vet: Et lite samfunn med overraskende mange biler. En hverdag uten støy, uten trafikk, uten konstant bakgrunnslyd, bare ren, nesten overveldende stillhet. Birte har også opplevd noe de færreste noen gang får: å sveve i helikopter over det dramatiske, iskalde landskapet på Svalbard. Et perspektiv som setter både naturen og livet, i et helt nytt lys. Men livet her oppe krever mer enn bare eventyrlyst. Du lærer deg ting du aldri trodde du skulle trenge; som å fikse en snøscooter alene i kulda. Og du lærer å håndtere avstander som ikke bare er geografiske, men også menneskelige. For hva gjør du når de du er glad i er tusenvis av kilometer unna? Birthe deler sine helt egne måter å holde kontakten levende på, på måter som er både kreative og overraskende nære. Som lærer står hun også midt i en virkelighet der barn stadig må si farvel til venner som flytter, og samtidig ønske nye velkommen. Hvordan skaper man trygghet i et samfunn som alltid er i bevegelse? Og til slutt: Vi tar et oppgjør med myten: kjenner egentlig alle alle på Svalbard? Dette er ikke bare en episode. Det er et innblikk i et liv få virkelig forstår – og en påminnelse om hvor annerledes, og hvor intenst, livet kan leves.

Episode 11 av PolarPrat – Elisabeth I denne episoden møter du Elisabeth, som flyttet til Svalbard i 1995 etter å ha lest svalbardposten som var adressert til noen andre på et postrom på et gammelt hotell. Et lite øyeblikk som skulle vise seg å bli starten på et helt liv i Arktis. Sammen dykker vi ned i historien bak Svalbard skimaraton – verdens nordligste skimaraton, og hva som faktisk kreves for å arrangere det. Vi snakker om hvor avhengig man er av frivillige, hvorfor løypa ikke kan settes før bare noen uker i forveien, og hva du som deltaker bør vite før du legger ut på tur. Planlegger du å gå rennet? Da er dette en episode du ikke vil gå glipp av. Elisabeth kommer også med en ganske uventet avsløring: hun liker verken midnattssola eller mørketiden. Så det naturlige spørsmålet blir – hvorfor bor du her da? Vi beveger oss videre inn i noe mer sårt. Myten om at “alle kjenner alle” på Svalbard utfordres, og vi stiller spørsmålet: Hvem er du egentlig her oppe – og hvem er det som bryr seg? For ja, vi er et samfunn som stiller opp. Da skredet gikk i 2015, strømmet folk til for å hjelpe. Men hva skjer når det ikke er en krise? Når noen blir syke, eller ensomme? Er dette et Svalbard-fenomen, eller et speil av samfunnet vårt i 2026? Elisabet beskriver også hva Svalbard er for henne: Svalbard er både kjærlighet og kjærlighetssorg. En slags virkelighetens versjon av Love Island, bare med litt mer kulde, og litt mer alvor. Alt dette og mer hører du i episode 11 av PolarPrat.

Hva skjer egentlig når du lander på Svalbard, midt i mørket, uten noe annet enn en idé om å starte på nytt? I ukens episode av PolarPrat møter du Thomas Hansteen, som for bare åtte uker siden gjorde nettopp det. Han bestemte seg for å nullstille alt, legge igjen gamle tankemønstre og gå inn i livet i nord med et åpent sinn. Men hvor lett er det egentlig? For ja, leiligheten blir fort et hjem. Men samfunnet? Det er noe helt annet. Thomas kom hit fordi han mener det er nå det skjer ting på Svalbard. Jeg derimot ville hit før det skjer. Og midt mellom de to perspektivene oppstår det en samtale om tilhørighet, tempoet i utviklingen – og følelsen av å stå litt på utsiden i et samfunn fylt av turister, forventninger og glansbilder. Vi beveger oss også inn i det mer urolige landskapet: Hva skjer med Svalbardtraktaten fremover? Er den så stabil som vi liker å tro? Og hvor realistisk er egentlig tanken om at Russland en dag kan utfordre alt dette? Men så tar episoden en vending. For Thomas har vært her før – på 90-tallet. Og historiene han tar med seg derfra er… spesielle. Ville. Litt urovekkende. Kanskje forklarer han hvorfor Fredheim en gang ble malt blå, og kanskje løser han et 30 år gammelt mysterium. Og så er det den historien. Den han selv mener handler om å redde et liv. Jeg er ikke så sikker. Ærlig talt tror jeg jeg hadde frosset helt – ikke av kulde, men av frykt. Dette er en episode om å begynne på nytt, om å ikke helt finne plassen sin, og om hva Svalbard faktisk er, bak filtrene. Alt dette og mer hører du i episode 10 av PolarPrat

I ukens episode av PolarPrat har jeg med meg en helt spesiell gjest, Daniel Husdal. Daniel har bodd på Svalbard nesten hele livet; han flyttet hit med familien da han var bare seks år gammel, og siden har øygruppa vært hjemmet hans. I dag, 17 år senere, deler han åpent og ærlig hvordan det har vært å vokse opp på et av verdens mest ekstreme og unike steder. Vi snakker om barndommen i Longyearbyen, om å gå på en skole der læreren ofte var ny hvert eneste år, og hvordan seks–sju elever fulgte hverandre tett gjennom hele grunnskolen. Og hvorfor han valgte å studere på universitetet her oppe også. Daniel forteller om ungdomstiden, om de naturlige spørsmålene som dukker opp når man blir eldre, og om å finne sin egen vei i et lite samfunn omgitt av vill natur. Han deler også sterke historier fra hverdagen her oppe: om morgener der læreren måtte informere om isbjørn i gatene, om nære møter på hytteturer, og om hvordan disse opplevelsene har preget hans forhold til naturen. Vi går også inn på det som kanskje er noen av de mest dramatiske hendelsene i hans oppvekst, skredet i 2015, der blant annet læreren hans mistet livet, og hvordan dette påvirket ham som barn. Samt det neste skredet, to år senere, som tok huset han selv hadde flyttet fra. I dag utdanner Daniel seg til tindeguide, og jobber med å gi folk trygghet og kunnskap når de ferdes i fjellet. Han deler også noen gode råd og viktige forhåndsregler for hvordan man kan redusere risikoen for å bli tatt av skred. Dette er en episode fylt med historier, refleksjoner og innsikt fra en som virkelig har vokst opp med naturkreftene tett på. Alt dette og mer hører du i episode 9 av PolarPrat.

Hva skjer når du flytter til Svalbard uten forventninger, uten planer og uten å ha googlet et eneste ord? Marcus Tro pakket livet sitt, forlot fastlandet og landet på Svalbard for tre år siden. Han visste ingenting om stedet han skulle kalle hjem. Ingen venner, ingen kontakter, ingen anelse om hva som ventet. Han trodde oppriktig at folk bodde i hytter her oppe. I stedet fant han et samfunn som både er mer rustet og mer sammensveiset enn det meste man finner på fastlandet. Selv om han er fra Nord‑Norge og vant med både mørketid og midnattssol, beskriver han hvordan disse fenomenene føles helt annerledes på Svalbard, sterkere, råere og mer altoppslukende. Vi snakker også om hvordan det kan være lettere å finne sin egen vei her enn sørpå. På Svalbard er alt mer åpent; menneskene, miljøet og mulighetene. Og naturligvis kommer vi inn på musikken. Marcus er musiker med flere låter ute på Spotify, blant annet sangen “Midnattsol”. I episoden diskuterer vi også praktiske og fascinerende trekk ved livet i nord, for eksempel hvordan man egentlig kan se at det blåser når det ikke finnes trær å følge med på. Alt dette og mer får du i ukens episode av PolarPrat!