Følelser på hjernen

Todhild sin ett år gamle katt ble nylig ble påkjørt og døde, og hun ble hun overrasket over hvor sterkt sorgen traff. Ikke bare følelsesmessig, men også fysisk. Hvorfor kan tapet av et kjæledyr gjøre så vondt? Og hvorfor blir vi ofte overrasket over hvor mye omsorg vi selv trenger når vi sørger? I denne episoden snakker vi om sorgens mange ansikter. Vi utforsker hvordan sorgen over Kongen kan vekke noe større enn tapet av én person. Kanskje gråter vi ikke bare for Kongen, men også for våre egne tap, våre egne savn og sorger som fortsatt lever i oss. Sammen reflekterer vi over hvorfor noen dødsfall berører oss så dypt, hvordan sorg kan åpne dører til andre følelser vi bærer på, og hvorfor det å ta vare på seg selv og hverandre er så viktig når livet gjør vondt

I denne episoden utforsker vi om hvordan en tilsynelatende liten hendelse på jobb kan vekke store følelser og gamle reaksjonsmønstre. Vi nøster i hva som egentlig skjedde under overflaten: frykten for å bli ledd av, følelsen av ikke å bli tatt på alvor, og hvordan tidlige erfaringer kan påvirke oss i voksenlivet. Episoden handler om skam, selvbeskyttelse og grensetting, men også om betydningen av å møte seg selv med omsorg når gamle sår blir trigget. Hvordan kan små hverdagslige «bugs» gi verdifull innsikt i våre egne reaksjonsmønstre? Og hva skjer når vi våger å stoppe opp, kjenne etter og skrive historien om oss selv på en ny måte?

I denne episoden spør Heidi som vanlig Torhild om hvordan hun har det for tiden. Og denne gangen bouncer ikke Torhild unna ved å snakke om noe hun er ganske dreven i og har mye kunnskap om -følelser. Istedet kjenner hun etter sånn på ordentlig - hvordan har hun det egentlig, og hvordan er det å snakke om det på luften?

Heidi har sett «Harald og sytepavene» på VGTV, om arbeidet til Silje Reme og Andreas Pahle ved Smerteklinikken på UiO. Hun har kastet seg over alt hun kommer over om kronisk smerte – hvordan hjernen oppfatter, tolker og til og med forsterker smerte – og er rett og slett helt i fyr og flamme. Torhild? Hun blir smått rasende. For dette er jo akkurat det hun har snakket om i årevis. Men når forsker Silje Reme sier det – da lytter folk og da lytter Heidi.

Torhild tenkte at "nå var hun på plass", og at hun ikke hadde så mye mer å snakke om i podcasten. Det var før hun dro på shopping i Oslo - og fikk et brutalt møte med sitt "overjeg" i prøverommet! Hva er et "overjeg", og hva er prosjektet? Det snakker vi om i denne episoden - men aller mest er Torhild modig og snakker om en beskjed fra en trener som fikk store konsekvenser for selvbilde og kropp.

Hvorfor er det så lett for at hverdagen går på automatikk og fort kjennes som et pliktløp? Heidi har lest om sidequests i avisen, og funderer på om hun trenger noen sidequests i livet sitt. Hvis du, som Heidi, ikke driver med gaming og dermed aldri har hørt om sidequests kommer begrepet opprinnelig fra dataspill og er et sidespor eller valgfritt oppdrag som ikke er en del av hovedhistorien.

Torhild tenker mye på takknemlighet for tiden. Hun har hatt to skjellsettende opplevelser - et møte med en 80 år gammel mann og et møte med Elvis Presley på kino. Begge disse har minnet henne på å ikke la frykten stoppe seg, men velge å leve livet slik hun ønsker. Vi snakker om boken The Top Five Regrets of the Dying . Hva er det folk angrer på når livet går mot slutten? Og hva kan vi lære av det – mens vi fortsatt har tid til å velge annerledes?

I denne episoden snakker vi om begeistring. Heidi har stor treningsglede for tiden, og er ganske ofte begeistret etter trening. Torhild blir begeistret når hun lærer noe nytt. Men hva er begeistring, og hvordan merker vi at vi eller andre er begeistret? Og kan man fake begeistring? Heidi har nemlig erfaringer fra karismatiske menigheter, og har et litt ambivalent forhold til begeistring.

I denne episoden snakker Torhild om hverdagsstresset som vanligvis oppstår når hun skal handle på nærbutikken, men som denne uken uteble. Hva skjedde egentlig – og hvorfor føles hun så uvanlig «zen»? Heidi kjenner på ambivalens over livet som har fått opp tempoet igjen etter en periode med roligere fart. Og så har hun «slått opp» med frisøren sin – og det ble vanskeligere enn hun hadde trodd. Hva skjer egentlig når det vi er vant til å reagere på, ikke lenger trigger oss? Og hvorfor kan noe så hverdagslig som å avslutte en frisørrelasjon føles overraskende stort?

I denne episoden snakker vi om å være irritert. Heidi som sjeldent blir sint blir desto oftere irritert. Over kolleger som “glemmer” å booke møterom, over folk som forteller den samme historien atter en gang, og ikke minst har hun "road rage". Torhild blir irritert over kroppslyder på offentlig toalett og fising ute blant folk. Er irritasjon en ærlig, primær reaksjon på noe som faktisk er plagsomt – eller et mer sosialt akseptabelt vern mot sårere følelser som skam, avmakt eller sinne? Og hva skjer hvis vi ikke tar irritasjonen på alvor, men bare holder den inne?

Torhild vil snakke om flørting. Heidi får først panikk, men har mye på hjertet når hun kommer i gang. Er det «lov» å flørte når man er i et forhold? Hva er trygg flørting, og når blir det utrygt? Hva gjorde Heidi da den kjekkeste gutten på skolen stilte opp med tre røde roser på døren? Blir alle forelsket i Torhild? Og er det naivt å tro at det finnes noe sånt som en helt uskyldig hverdagsflørt?

Torhild synes det er ekstremt vanskelig å tåle at folk mister ansikt. Det være seg politikere som blir avslørt, foredragsholdere som blir utfordret av publikum eller generelt mennesker som er eldre enn henne. Hva handler det om? Hvorfor er det så forferdelig å se på - eller gud forby være ansvarlig for - at andre mister ansikt eller tar feil?

Heidi er blitt hekta på cross-fit, men synes det er flaut å si det høyt i tilfelle dette skal bli nok en historie om å sette i gang et prosjekt hun ikke fulltfører. Torhild gruer seg for å ringe til folk, i hvert fall når hun skal spørre om noe på egne vegne og potensielt «være til bry». Hvilke følelser er det som aktiveres, og hva er de handler om denne gang?

Vi utforsker følelser med ledelsesekspert og direktør for NHH Executive, Tore Hillestad. Kan man være hele seg akademia? Blir det for mye støy hvis vi viser følelsene våre? Og hva er forskjellen på hjemme-Tore og jobb-Tore?

Hva er forskjellen på frykt, angst og stress? Og hvor mange går egentlig rundt med en konstant følelse av uro i magen? I denne episoden utforsker vi hverdagsangsten. Uroen som ligger der - som hele tiden pirker i oss og vil at vi skal gjøre ting litt annerledes. Litt bedre. Skjerpe oss litt. Passe litt på. Og som de aller fleste av oss ikke har noen naturlige steder å snakke med folk om - for vi vet jo ofte ikke at det er angst vi driver med engang.

Torhild sjekker inn med en begeistring over følelser, og overdet felles menneskelige i at vi alle kaver med å komme oss ut av våre egnemønstre. For hver og en av oss kan det føles stort og voldsomt og krevende, mennår vi løfter blikket ser vi at vi alle holder på med det samme – i våre egnevarianter. Heidi utforsker hva som gjørat hun blir så provosert over mobiltelefonen som sluker oppmerksomheten vår ogkontakten mellom oss. Og om det egentlig er mulig at andre kan gi hennefølelsen av kontakt, eller om det er noe som trenger å komme innenfra.

Heidi utforsker egne følelser i møte med alvorlig sykdom hos en hun er veldig glad i. Vi snakker om hvor vondt det gjør å bli avvist av den syke, og ikke å få lov til å ta del i smerten. Og om den forbudte følelsen som da kan oppstå: nemlig sinnet. Men kanskje ligger det håp i at når vi gir slipp på forventningene og lar alt være som det er, så kan noe nytt vokse frem. Slik sorgens arbeid er å bearbeide tapet og gi plass til det nye.

Torhild og Heidi sjekker inn i det nye året. Torhild er heftig begeistret, og Heidi er trist for at verden ser ut til å gå under. Hvordan er det å møtes med så forskjellige følelser?

Denne gang tar vi for oss Torhild side av saken da det oppstod friksjon mellom oss. Vi snakker om hvor vanskelig det kan være å både ta hensyn til seg selv og andre- særlig når det ene går utover det andre.

I slutten av 40-årene møtte siviløkonomen og konsulenten Dagrun veggen, og tok et oppgjør med seg selv: Hva slags liv vil jeg egentlig leve? Hva drømmer jeg om? Etter en runde - bokstavelig talt - i kjelleren bestemte hun seg for å begynne på medisinstudiet i en alder av 49 år. Som 56 åring var hun ferdig utdannet, og under Corona-pandemien jobbet hun som legevaktsjef i Bergen. I dag er hun 72 år og freelance pensjonist. Vi snakker om hva som foregikk emosjonelt i tiden rundt denne endringen. Hvordan er det å bli utslitt av en jobb du egentlig elsker? Hva krever det å bestemme seg for å gjøre noe helt annet? Hvordan overdøve stemmene i hodet som sier "du er for gammel!"? Og ligger der egentlig en vei inni oss hele tiden, som blir tydelig når vi våger å gi oss selv lov til å bare være den vi er? Vi snakker også om følelser før i tiden og i dag. Da Dagrun vokste opp snakket man overhodet ikke om følelser - og det var flere følelser som var uønsket eller forbudte. Det har gjort at hun ofte har stilt seg selv spørsmålet: har jeg lov å føle dette? God lytting!