Norske filmregissører

Road-movie og løse rammer for et stort alvor, vi prater om Hans Petter Molands "Aberdeen" fra år 2000.

I isødet på Grønland barker en kjærlighetstroende dikter og en kyniker sammen. Kjærlighetens kjøtere gir oss både en symbolsk og, samtidig, høyst reell kamp på liv og død.

Ved den tyske invasjonen av Norge 1940 var det mange ting som ikke fungerte rundt forsvaret av landet. En av dem var ikke Thor Olaf Hannevig. Hans historie er en av disse som bare måtte bli film.

Dualitetens mann, Pål Sletaune, jeg lander der et sted. Men har en del annet å få sagt også i det vi sammenfatter litt hva slags avtrykk som står der etter de fire kinofilmene han foreløpig har gitt oss.

Pål Sletaunes fjerde og foreløpig siste kinofilm, Babycall, er alvorlig i innhold og intrikat i formen. Men det kan finnes en løype gjennom her også for den som ferdes i landskapet for første gang. (Vil lenke til Dag Sødtholts analyse av filmen for Montages, vi lander litt ulikt, men jeg skylder mye av min forståelse av enkeltheter og viktige momenter i filmen til hans innsikter; https://montages.no/2012/07/flytende-virkelighet-en-analyse-av-babycall )

Hvis du insisterer på å se Jons naboleilighet som et fysisk sted, i Pål Sletaunes "Naboer" fra 2005, kan det bli vanskelig å komme i mål med en tolkning av filmen. Men hva i alle dager foregår, da?

Suksess er et relativt begrep, lærer vi oss gjennom "Amatørene". En mislykket gatekjøkkeneier som snubler over vilje til makt...det må vi prate mer om.

Pål Sletaunes første kinofilm gav oss norsk filmhistories mest tvilsomme postbud og replikker som lever den dag i dag. "Budbringeren" finner det store i det lille og peker nese til den romantiske komediens sjangerkonvensjoner. Det må vi prate mer om.

Hvordan fremstår han nå da, for oss, Marius Holst, som filmskaper? Hva slags ideer og tematikker gjør han til sine, hvordan forteller han sine historier og hvilke grep tar han teknisk og visuelt? Vi knyter en sløyfe på Holst og hans filmografi med en oppsummeringsepisode.

I 2009 ble Joshua French og nå avdøde Tjostolv Moland arrestert for drap i Den Demokratiske Republikken Kongo. 'Det hefter usikkerhet ved hva som hendte der ute på jungelveien 109 km øst for Kisangani og omstendighetene rundt at Abedi Kasongo tragisk mistet livet. Vi finner ikke ut av det i denne podden heller, men vi kan snakke litt om hva slags film dette er. Hva prøver man å gjøre med "Mordene i Kongo" og hvordan har det blitt mottatt?

Det raser verdenskrig ute i verden i 1916, men Marius Holst trenger ikke dra lenger enn en bit ut i Oslofjorden for å finne plenty drama og tragedi til en hel spillefilm. Stjerner og amatører side om side, i det vi må fortære et stykke norsk historie som er mindre appetittlig enn vi kanskje er vant til å få servert i en norsk kinosal.

På slutten av 90-tallet var Marius Holst på Balkan for å lage en kort greie for Flyktningerådet til TV-aksjonen. De hørte historier der, om folk som hadde dratt ut og søkt lykken andre steder enn de krigsherja områdene som lå igjen etter Jugoslavias oppløsning. Ikke alle med lykkelig utfall. Det her ble det film av, etterhvert. I 2007. Men ikke før man hadde leita opp en skuespiller til hovedrollen i en skolegård i Skopje, Makedonia, og sponsa et lokalt rådhus i Shutka med ny air-conditioner.

I nabolandet til Dogme utspiller det seg et intenst kammerspill. Marius Holst får med seg Mikael Persbrandt, Maria Bonnevie og Kim Bodnia på landet. Det blir mørkt. Men, det må finnes et håp et sted, som Holst selv sier det.

I 1994 fikk Dag Alveberg oppdraget med å produsere åpnings og avslutningsseremoniene for OL på Lillehammer. Hans gamle kumpan i Filmeffekt, Petter Borgli, nådde ikke et like stort publikum, kanskje, da han samme år sto som produsent for Marius Holsts spillefilmdebut "Ti kniver i hjertet". Men en fin film ble det. Vi snakker litt om den i dag, tilblivelse, virkemidler, casting - den type ting. Og om Norges Alain Delon.